Today, I found myself nostalgically browsing through my old copy of «The Great Book of Moomin», when I came over an illustration showing Moomin and companions being sucked into the vacuum-cleaner of a cleaning-hemul. Faced with this picture, I could recall the younger me finding this particular image positively terrifying – it had, so many years ago, stirred awake and brought out some blunt childish fear of simply being sucked into things.

Weather or not the given Janson-illustration could be traced back to be the source of this peculiar imaginative scenario of angst, is not for me to discover. The sight of it, nonetheless, immediately had me alluding to similar worries for mine – past and present. Memories of the twisted scream the fabric of ones clothes produce as they are air-torn into the toothless mouth of the vacuum-cleaner, had me thinking of washing cloths together with bath water being forcefully drawn down the holes of the drain, and the sudden sickness to one’s stomach from the surprise of how much power one must put in to drag it free again. Terrifying. I was convinced that down that tiny drain would disappear not only me, but any given gigantic grown up.

In addition, it could be worth mentioning me nurturing the fear of being slurped into and devoured by a bowl of soup (I saw this happen on TV once), being sucked into and captured by our old computer (a brief phase during the mid 90′s), getting drawn up into an alien space ship and, being eaten by an old, green woolen blanket that never seemed to want to let go of me once I had it wrapped around me.

As the years have gone by, I have been able to add to my list the anxiety of being drawn into claustrophobic MR-machines, driven into mile long tunnels and evaporating into a black hole. When swimming outside in a nearby lake, I used to be convinced the muddy bottom would collapse – my feet dangling above the endless depths suddenly revealed. In the less physical manner, I have come to shun the deep holes of depression and occasional holes in memory – these will only increase proportionally.

The last hole you are hauled into is the grave. It is not one of great depth – merely six feet – but this is also irrelevant. It is a hole you fill, but at the same time one you leave in others. There are no shrieks – it is muffled, it is dark, but not endless. And it does not require vacuuming.

How wholeheartedly do we not wish to find ourselves embracing certain emotions? And still, we keep pushing any current condition away. There always seem to linger a longing for something, something which is waiting just around the corner, sitting immediately around the next bend. And then, as time proceeds, it appears life just keeps unfolding itself as we go, bends and curves ahead straightening out, like ruffled curtains getting drawn across the setting sun piercing through a window, the bends and folds of the fabric disappearing and falling behind before we even get the chance to turn them over.

There truly is a certain feeling of constantly running down a tight rope in a web, and, sensing your companions falling behind, all you want to do is spin around and beg «Oh, please, hurry up, or do you not see what is about to happen?» Then, as you straighten up and yet again attempt to face the right direction, all you scout are the diminishing backs of those in front of you, all of a sudden way ahead.

Well, you guess you were never trying to compete, but were you really only in it for the thrill? It can not be healthy not to keep one’s mind occupied; falling into patterns is the best – working in patterns, walking in patterns, talking patterns… Thinking in patterns, on the other hand, I would far from recommend, as these often turn out to consist exclusively out of repeated imaginations and forced fantasies, burning maps into the mind, and these controlling former mentioned printed-pattern courses of action.

But let us rather move on to something concrete. I believe I just may have found the softest spot on the surface of my body. It is located right above my nose, between my two thick, bushy eyebrows. I can not imagine any other reason for the tenderness of this flesh, than an excess of frowning. I frown upon most things – or, rather people than things, to be exact. I have always had a hard time explaining what it is people are trying to do, and why they say what they say and want what they want, and why, still, they never seem able to make explicit what they want by saying it out loud. Why does one work all day long, and why does one sleep one’s mornings away? Why tell people what we think of them, and think of ourselves? Why is it we can never resign and quit interpreting? Why all these illusions of wishes, of roads to head down and paths to be chosen. Why this humoring only for the sake of it; why spend most time deliberating those issues we can never alter nor influence? Every train of thought cost you a lifetime of derailment, because there are no tracks and especially no bridges, and regardless of this the stream of your thoughts evaporate before it even can get measured.

Tonight there will be no big, slow birds awkwardly crawling across the sky, gently stroking their necks with the tip of their feathers as they curl their empty knuckles, frowning their wings.

I mai vert eg 20 år
og skal forbetre mine levekår
med eit fjell av storslagne presangar
som lyset i si blanke overflate fangar
Eg har fått nok av spekesild og salt -
Og eg skal ha et snes! Av alt!

20 flasker iskald brus
20 kvite dansemus
20 roser, 20 hagar
20 lange solskinsdagar

20 milkshakes med banan
20 kilo med safran
20 minutt fri frå sløyden
20 kvadrat bortpå Høyden

20 rynkete rosiner
20 fløyelsmokkasiner
20 reiser, 20 geishaer
20 kvitrande kjøttmeiser

20 kilo marsipan
20 gjess frå Pakistan
20 shottar, 20 karar
20 sydlanske sigarar

20 glass med kaffe mocca
spedd med 40 % vodka
20 softis ifrå Naustet Grill
20 typar strø må til

Og som det hør seg bør -
20 merker smør

Kjenner faktisk eg ser fram til å lese dette etterpå – få eit slag i trynet, så eg svimar av og kan slappe av. Ganske rå denne ugjennomtenkte stilen min. Nesten som å vere 12 år igjen og dritforbanna. Eller kanskje eg har vore 12 år heile tida. Orda er så mykje meir direkte og mindre forseggjort når eg skriv på denne måten. Kvifor likar eg så godt å pynte på orda? Kva med ein festtale til ære for den negative nedgravingsprosess. Damn!

Den store, doble glasruta dirrar i ramma si. Lyden minner om ein kniv som raspar mot eit stykke rista brød idet smøret smeltar og forsvinn ned i skivas irrgangar. Skiva. Vishnu. Hjula på bussen går rundt og rundt.

Kniven farer over brødskiva heile vegen frå Bergen til Ørsta. Verdas lengste skive med rista brød.

Når bussen nærmar seg slutten på linja, dreg ei hand i snora – som om nokon med eitt vert merksam på ein blottlagt lekam, og feristar raske til seg eit klede som heng til tørk.

Pling!

Så er det som om ei større, fastare hand pressar flata si mot bussen si frontrute, så den vert kvit, og skyver bussen attende, så den kan ta fatt att. Tafatt.

Sjølv om ho i går ikkje ville beklage seg, har ho i dag tatt ein “Nixon” og gått ut med ei offentleg orsaking.

Les meir her

Då Pål T. Jørgensen under partileiarutspørjinga på TV2 i går spurte Kristin Halvorsen om ikkje ho skulda dei fattige i Noreg ei orsaking på vegne av regjeringa, var dette langt frå noka tilfeldig hendig.

Anmodinga kom etter å ha påpeikt brotet på løftet frå 2005, vedrørande avskaffing av fattigdomen i Noreg. Jørgensen undra også på om Halvorsen hadde behov for å be Noregs fattigste barn om orsaking. Men var det nødvendigvis dette spesifikke løftebrotet som kulminerte i Jørgensens vinkling?

Våren 1977 var det ein annan journalist som uttrykte ei liknande oppfordring til ein framståande politikar. Ein trudde den britiske talkshowverten David Frost hadde teke seg vatn over hovudet då han iherdig gjekk inn for å skaffe eit intervju med president Richard Nixon.

Etter Watergate-skandalen same året, vart Nixon den første presidenten i historia som frivillig hadde trekt seg frå sin post. Likevel; han vart aldri stilt til retten for det lovbrotet han hadde begått. Domen skulle imidlertid vise seg å falle i det offentlege.

Studio ein ser på Frost/Nixon-opptaka er enkelt arrangert. Det vesle ein skimtar av interiøret synest typisk for si tid. Delar av romet, og spesielt området som ligg i skuggen av president Nixons rygg, ligg i mørkre. Golvet, derimot, er kvitt, og ein kvit lampe kastar lys over scenarioet.

Det syntest ikkje lett for ein underhaldar av Frost sitt kaliber å skulle vere den som knekter den autoritære kjempen “Tricky Dick”, men etter fleire timeslange utspørjingar der presidentet bastant tek sin person og sine gjerngar i forsvar, er det til slutt på Frost si reine oppfordring om å unskylde seg, at president Nixon kapitulerer, nærmast fluktar inn i seg sjølv, og ytrar ei orsaking så velplassert, så treffande, at sjølv den mest hovne, overlegne, amerikanske statsborgar må ha følt seg litt brydd. David Frosts håplause prosjekt vart snudd om til ein sensasjon.

Ei slik utlevering makta ikkje Pål T. Jørgensen å tyne ut av Finansministeren i går kveld. Grunnen er forhåpentelgvis ikkje at ho ikkje er skuldtunga nok, men at ho skodar mot ein meir gryande horisont enn den triste, gamle knarken Nixon – kanskje med eit glødande Soria Moria i det fjerne.

Jørgensen prøvde seg i går. TV2s partileiarutspørjing er visuelt sett så godt som ein kopi av det vi ser i opptaka frå 70-åra – dog ein stramt stilisert, om ikkje underfundig parodierande versjon.

Kva vert konsekvensane når det journalistiske arbeidet vert konstruert på denne måten? Vi ser jo gjerne på hjartesaker og valflesk, argument og motargument i politikken, som resirkulerte brusflasker – brusen smakar litt forskjellig kvar gong, men vi vert flaska opp frå den same plasten.

Det er vidare lite truleg at valdebatten får utvikle og fornye seg i naturlege retningar dersom media held fram med den typen iscenesetjing vi var vitne til i går.

Vil vi ha underhaldning i form av mediepersonlegdomar og gjøymde metatekstlege referansar – vil vi ha Pål T. Jørgensen si karriere – eller demokrati?

Sjå det aktuelle klippet frå gårsdagens utspørjing her

Var det dette svaret Jørgensen ønskte frå Halvorsen?

I den engelske reiseskildringa Tre i Noreg ved to av dei frå 1882, vert nordmenn framstilt som trege, tause og paradoksalt nok ein smule påtrengande. Sjå der har du nordmannen i sitt særprega, vesle skal, seier vi, kjapt og blygsamt.

«Norske jenter er så utruleg pene», hevdar utvekslingseleven. Ja, nei, du er vel ikkje så verst, du heller, seier vi til sandalane våre.

Men nordmenn er jo berre nordmenn. Ei stadig tilbakevendande form for møte mellom ulike kulturar på eit meir globalisert plan, finn vi eksplisitt i science fiction-sjangeren, og framstår like aktuell no som under 50-åras gryande eskapisme. Eit døme kan vere The day the earth stood still – det er ikkje lenge sidan nyinnspelinga av denne klassiske dommedagsfilmen stod ferdig.

Handlinga er illustrerande nok: Ein overordna sivilisasjon har sjølvoppofrande nok teke på seg den keisame vaskejobben det er å skulle radere menneska frå jorda si overflate. I vårt forsøk på å skape ei moderne verd, har vi utvikla oss i feil retning. Adam har åte opp alle epla, men det er først no han oppdagar at han er naken. Menneska har vore trege, tause og påtrengjande lenge nok, og no må vi dø før vi øydelegger den gode stemninga heilt. Ved nærmare ettersyn, viser det seg derimot at vi ikkje er så verst likevel. Vi har medmenneskelege relasjonar, engasjerte forskarar og geniale kunstnarar; vi har kultur. Og dermed får vi bli i Paradis ei stund til.

Den rådande moralen i denne typen filmar, kan også vere eit sleivspark i retning beltestaden, eller der omkring, til europearane sin besserwissen-mentaliteten under imperialismen. Det autoritære fugleperspektivet som såg bryskt, men overberande, ned på det som vart oppfatta som trege og underutvikla kvasisivilisasjonar, hadde likevel ein større grad av kontakt med sine meir feminine sider, og gjekk for å pusse opp. Streng, men rettferdig. Blodraud saft og tørre bollar i bedehuskjellaren til ei stråhytte.

På lik linje med overklassen sin tradisjon for kostbare dannelsesreiser, der ein nærmast skulle miste seg sjølv i dei høgverdige og akta formene for språk, kunst og garnityr, herska det ei romantisk førestelling om å utsette seg sjølv for kultur. Var du ein eventyrar i ein heidensk jungel, var du Gud. Var du ei uerfaren rikmannsdotter på reise gjennom Europa, var du jomfru Maria. Var du innfødd, var du det vi i dag kallar nordmann i syden.

Før snakka ein gjerne om å førebu ekspedisjonar. No er alt eit par tastetrykk unna. Du er faktisk så mobil og allvitande at det meste har mista evna til å overraske deg – til og med vêret. Trollet i øskja er kastrert, og Eiffeltårnet er ikkje så imponerande høgreist som det ein gong var.

Ønskjer du verkeleg å forflytte deg til eit nytt kulturelt klima, må du få auga vekk frå det saftige eplet, og heller søke nærmare treet sin stamme. Du må reise bakover i tid – barndomsheimane åt foreldra dine, eller liknande destinasjonar, hamlar utan problem opp med lovene for tid og rom, så vel som sosialt akseptert veremåte og det fragmenterte verdsbiletet generelt. Her er det farmor som avgjer korvidt sola skal skine, her heng tallerkane på veggane, og her er fisken kokt. Eller steikt. Tekst-TV er den dominerande religionen.

Ein eldre mann ser seg bedagelig rundt. Steile fjell stig opp av ein spegelblank fjord. Båten han reiste med har omsider lagt til kai, og han har nettopp gått i land. Det er lenge siden han kom hit sist – når han tenker seg om, har han faktisk ikkje tatt turen innom siden 1882. Ei lang stund betraktar han omgivnadane i tausheit. Blikket er påtrengjande, men spørjande, som om han ikkje rett veit kva han undrar på. Etter kvart byrjar han sakte å gå mot dei høge husa han skimtar i det fjerne. Det går tregt, men når han omsider kjem fram til dit bygningane står oppreist, tett som soldatar, smiler han for seg sjølv og krafsar i lommene etter småpengar. Joda, menneska her er ikkje så ulike oss som dei ein gong var, tenkjer mannen. Han har fått auge på ein automat frå Coca-Cola.

Terskelen til noko anna

Sjølv om denne nærmast poetisk kortfatta formuleringa vekkjer ein liten språkleg konservativ setningsbyggar i betrevitarmuskelen min, som forlanger å få vite kven han trur han er som kjem og utset meg for slik skamlaus retorisk minimalisme, undrar eg likevel på om ikkje denne oralt spartanske haldninga eg vert konfrontert med, gir uttrykk for ei form for grunnleggjande behov. No snakkar eg sjølvsagt ikkje berre om svolt, i den forstand at mett skal han nok verte om han er «svolten» eller «sulten», og om han vel å løyse dette ved å «ete» eller «spise». Eg trur det som tilsynelatande gneg vekk omfanget av ungdommen sitt ordforråd, er behovet deira for å gjere seg tydelege – for å oppnå noko. Var det ikkje vår primære trang til å vidareformidle ønskjer og meiningar som tvinga oss til tileigning av språkkunnskapar i utgangspunktet? Er ein i tenåra, treng ein ikkje reise langt tilbake i tid før ein får problem med å bøye verb rett, eller plassere ord etter kvarandre i ei setning på ein tilfredsstillande meiningsberande måte, men eit enkelt «Sitte fanget!» var likevel tilstrekkeleg for at omverda skulle tilpasse seg våre lyster.

Då er det lettare for dei meir tilfredse eldste generasjonane, som, i alle fall slik vi ser det, har alt dei treng i livet, eller i det minste maktresursar nok til å skaffe seg det. Følgjeleg har dei ubegrensa med tid til sine pinleg omstendelege «om» og «men», «Eg skulle så gjerne…» og «Kan du vere så venleg?». På toppen av dette tek dei seg bryet med eit ektefølt «Takk så mykje» når dei får att sine eigne vekslepengar i kassa. Ikkje treng dei heller uroe seg for at den minste muskeldraging i andletet skal få kvisene til å sprute, eller at overflødige ord gjer dei slitne i tastefingrane.

Direkteheita i talemålet til dei yngre, kjem også til uttrykk i meir tabubelagte samanhengar. Vi vel ikkje å håpe på det beste med insinuerande og underforståtte stillheiter i samtalen, der det vert opp til kvar enkelt å fylle inn det dei måtte finne passande, eller upassande, for den del, men pøser på som om vi snakka om egg, melk og dopapir. Korvidt dette også handlar om å oppnå noko, kan nok diskuterast, men det som er sikkert, er at der det før fanst ei taus opning i form av «prikk-prikk-prikk», har det no oppstått ei ny form for openheit med tanke på kva talemålet vårt har konsesjon frå omverda til å omtale. Det er vel nærmast ei grammatisk naturlov at det som flyt over i massemediene opphører å eksistere i kontroversiell forstand.

Skulle eit tema derimot verte for ømtålig, vil vi likevel ha eit alternativ. Med ei overutvikla evne til å omformulere oss i høve kontekst og tilhøyrarar, vert dette verkemiddelet i dag nytta i omlag annakvar setning, og det er å finne fragment av i kvart eit blikk to personar sporadisk utvekslar – den ekskluderande ironien. Det er klart at menneske som har tilbrakt store delar av livet med å ligge i skjul for tyskarar, dukke unna fallande tømmerstokkar og halde styr på ville oksar, ikkje hadde tid til å vere korkje vittige eller underfundige dersom dei ville overleve. Skal eg føre ein samtale med bestemor og ein onkel, som har pløyd igjennom sin del av engelsk litteratur, må det alltids to versjonar til for å halde samtalen gåande – uansett kor hardt eg klaskar tunga mot ganen.

Sjølv om dialektbruken fekk seg ein knekk då nordmenn oppdaga ordlistefunksjonen på mobiltelefonane sine, er bruken av lokalt talemål framleis ein del av identitetsbygginga vår. Likevel endar vi unge opp som late, håplause tilfelle som ikkje eingong tek seg bryet med å uttale dei få, grove orda vi orkar å gulpe opp skikkeleg, og som heile tida seier det motsette av det vi meiner – gjerne på eit anna språk. Skulle vi vise oss for late og sleivkjefta til å halde på dei særprega skilnadane, desse Babels tårn som skaper eit mangfald av språkvariantar i dette landet, kan vi i alle fall trøyste oss med at den stadige endringa i talemålet og språkbruken hindrar oss i å nå heilt opp til himmelen. For ville ikkje ein slik paradistilstand bety det norske språkets død?

Ugras?